Uroens tid

av Ivar Frønes

Den moderne uro, slik den har vært beskrevet i romanene, har vært en indre uro, en sjelens uro. Den ytre overlevelse tok velstanden og framskrittet seg av. Den indre uro vokste fram når tradisjonene ikke lenger styrte livet, forteller sosiologien. Det moderne mennesket stod alene overfor seg selv og følte angst og lengsel i TV-sofaen. Det ytre var derimot ikke fullt av farlige ting; nordmenn var mest redde for strømregningen, fortalte en undersøkelse fra Mandag Morgen.

Mange slapp å tenke på strømregninga i landet av melk, honning og hytte; sjøflyene svevet over Kragerø-fjorden og noen ble rike på å selge papirer til den evige opptur. Den nye økonomien lærte oss at man kan tjene mye på å selge luft så lenge pyramiden vokser fra bunnen. Pyramider for de enklere sjeler ble omsatt med allsang og herlighetsstemning, det lille som er igjen av 5PC gis nå til Røde Kors. Den nye økonomiens verdipapirer hadde ellers flotte navn; ”strukturerte produkter” er klart mye bedre enn simple produkter uten struktur. Og uansett er det et mye bedre navn enn ”fond basert på folk i USA som ikke kan betale husleia”. Man skal ikke kimse av god markedsføring.

Island var for en kort periode verdens beste land å bo i. Kineserne produserte billig og plasserte pengene i USA som forbrukte det kineserne produserte. Og så kom den, finanskrisa. Vi skal ikke anklage økonomer for at de ikke så den komme, men for at de mente at den ikke kom. Og den kom ikke alene. Den kom sammen med smeltende is, stigende vann, og nye verdikonflikter. Brått flyttet uroen seg, og ble til usikkerhet, til frykt for framtida. Det ble faktisk mye å være redd for, ikke bare sjelens ubotelige ensomhet og den dypere mening med livet.

Når substansen går i oppløsning
Et av ordene i den evige oppgangs nytale var substans. Det høres flott ut. Eiendom er noe av det mest substansfylte som finnes; hus som står der og blir verd stadig mer. Og så var det akkurat der substansen først ble borte.

Finanskrisa skaper problemer for avslutningen av livet som en lang pensjonert fritidsperiode, fordi boblene sprekker og svelger pensjonsfondene. Også i Norge forsvinner verdier, men de fleste merker det neppe med det første. Arbeidsmarkedet er tryggest i Nord-Norge opplyste en norsk avis, der jobber nesten alle i offentlig sektor. Slik tenker man i et oljeland. Men finanskrisa skaper ikke bare arbeidsledighet i industrien, den forteller oss at verden ikke er stabil. Den forteller at eksperter ikke skjønner hva som foregår, og at noen har lurt andre for en masse penger. Milliardene fordamper over hele verden, antallet nuller i tapene gir substans til onkel Skrues økonomiske kategori ”fantasillion”. En del hundre milliarder har forsvunnet bare i oljefondet, hvor man nå diskuterer hvor mye ekstra forvaltere skal ha for ekstra dårlig forvaltning.

Det er et økonomisk regime som faller, hører vi, men ingen vet riktig hvilket det er og ikke hva som kommer etter det eksisterende. Sosialister som gleder seg over kapitalismens krise har heller ikke så mange visjoner å bidra med; den faktisk eksisterende sovjetiske sosialisme kollapset for et par tiår siden, og etterlot seg arkiver fra det hemmelige politi og en enorm forurensing av miljøet. Finanskrisa forteller at det som skjer i et hjørne av verden influerer de som bor i et helt annet hjørne. Globalisering skaper velstand, men det skaper også usikkerhet, vi har liten innflytelse over det vi oppdager vi er avhengig av. Krisa dreier seg om mye mer enn finans, den har en undertone av grunnleggende usikkerhet, de store systemene bærer ikke. Egentlig burde vi vært mer usikre enn vi er i oljelandet, vi diskuterer pensjonsordninger som om man kan vedta framtida. Om islendingene for to år siden hadde stemt for å gi seg selv en fet framtidig pensjon, ville ikke det spilt noen rolle nå. Men i Norge mener vi at vi kan vedta hvor rike vi skal være i 2040, her har ikke finanskrisa lært oss mye. OljeNorge har ikke investert stort verken i kompetanseutvikling eller infrastruktur, de faktiske satsingsområder er trygd, hytte og fritid. Det skaper ikke framtidige pensjoner. Vi burde kanskje være mye mer urolige for framtida.

Fornuften er en ensom ting
Opplysningens tid er over. Om ikke vi lever i Vannmannens tegn, så lever vi i Snåsamannens. De som ikke føler at de trenger å la sin aura massere får vite at de ikke er åpne for nye impulser, men har et avstengt og kalkulerende sinn. Spåmenn og spåkvinner kommer aldri gjennom vitenskapelige tester, og forklaringen på dette skal visstnok være at overnaturlige egenskaper blir fornærmet hvis noen forlanger at de skal testes. Nå er det mer mellom himmel og jord enn mange andre steder, men når vi så åpenbart lever i åndenes hus, forteller det noe om uroens tid; når vi ikke lenger tror at vi kan løse utfordringene med fornuft blir talismanene flere.

TV melder om urolige gjengangere over hele landet, åndene konverserer livlig med innleide medier. Rastløse ånder bor oftest i eldre hus, og sjelden i borettslag, men de har uansett blitt mange flere i det siste. Og liker man ikke åndene har man stjernene og de klarsynte, som ser inn i framtida. Få hadde ventet at utfordringen i det moderne samfunn skulle bli å slå ring om fornuften. Men fornuften er under press fra mange hold, ”vi lever i endetiden” som en av Israels eldre venner uttrykte etter en demonstrasjon. Johannes’ Åpenbaringer har stadig åpenbart mye for mange. Amerikanere er sterkere på endetidens logikk enn nordmenn, og støtte til Israel er visstnok strategisk smart med tanke på den store avslutningen hvor de rettferdige og urettferdige skal gå hver til sitt. De store religioner er uenige om mye, men enige om at akkurat deres gruppe kommer til paradis og de andre til utrivelige steder. Abortloven er farligere enn atomvåpen fortalte en troende meg, atomvåpen tar livet av mennesker, men abortloven tar fra dem evig liv. Logikken er grei nok, man kan bli urolig av mindre.

Religion er menneskenes største moralske fortellinger, og et forsøk på å forankre godhet, straff og belønning i noe absolutt. Men noen mennesker er likere enn andre, både på dommens dag og i livet; Internett har en mengde sider som forteller ungdom om religiøse grenser kjærlighet og ekteskap ikke kan krysse. Man kan ikke se bort fra at det finnes guddommelige krefter som styrer milliarder av galakser og universets evigheter. Men det er lite sannsynlig at de krefter som styrer stjernenes gang er opptatt av å kontrollere kvinners påkledning på dette støvkornet av en planet.

Absolutte sannheter gir svar på alt for noen. Vi som tror at nye utfordringer krever evne til tvil, vi føler uro over alle som kjenner absolutte sannheter.

Mye er forskjellig?
Rektor på en Osloskole med stort flertall innvandrerelever forteller til Aftenposten at dette er en hyggelig skole, men at den muligens snart blir nesten uten norske elever. Når skolen får et flertall av de etniske gruppene mange tror er uroskaperne, flytter de fleste av de norske barna. Foreldrene beroliges ikke av at akademikere i Oslo vest mener at de har fordommer og at det er medienes skyld. Om det er Sharialover i svenske drabantbyer som Frp og enkelte forskere hevder, forblir uavklart, men arbeidsledigheten er uansett 90 % i deler av omtalte Rosengård i Malmø, og noen frykter parallellsamfunn også i Norge. Grupper av immigranter som sitter på trygd i egne bydeler og ser på hjemlandets TV med parabol, er rimelig langt unna det glade mangfoldssamfunnet som mange norske politikere forespeilte norskingene i steinrøysa. Nå kan vi berolige med at de flinkeste skoleelevene verden over er asiatisk innvandrerungdom, også i Oslo, de velger dessuten realfag mens norske ungdommer satser på Idol og studier som har med medier å gjøre. Oslo har heller ikke noen Rosengård som Malmø, men enkelte etniske grupper er lite integrert på arbeidsmarkedet og overrepresentert i kriminalitetsstatistikken. Etter at også Jan Bøhler ble bekymret for integrasjonen, er det vel bare SV som ikke er urolige i integrasjonsdebatten.

Snikislamisering er en ny uro, innført av Siv Jensen. Men det er ikke Norge som islamiseres, det er Pakistan. Musikk er forbudt i følge Koranen, forteller lederen av en Pakistansk Koranskole til en av The Guardians journalister, som spør ham om hvorfor de forfølger gamle muslimske sufister, forbyr deres musikk og sprenger deres hellige steder. Bilder og statuer er også ugudelige og skal forbys av wahabisk/talibansk islamisme på fremmarsj. Hvorvidt Talibans idealer er sterke i Oslo vet vi kanskje ikke så mye om, studentjentenes hijaber er i hvert fall ikke noe tegn på denne type islamisme. Men jenter i deler av Pakistan og Afghanistan merker talibaniseringen, enten skolen deres brennes eller de stoppes på skoleveien. De wahabiske koranskolene finansieres med saudiarabiske petrodollar, indirekte finansiert av amerikanske bilførere i bensinslukende forstadsfestninger. Norske medier rapporterer ikke mye fra verden utenfor oss. Med mindre det foregår et skirenn eller en idoldeltager opplever kjærligheten på en strand i utlandet, vet ikke vi nordmenn så mye om hva som skjer ute i verden. Men det lille vi vet, skaper uro. Vi hadde ikke blitt mindre urolige av å vite mer.

Vannet stiger
Vannet skal ha steget før og rensket verden for alle mennesker som ikke fortjente bedre. Nederlendere og andre bygger diker og håper det beste. Å bygge båt og lande på fjelltopper gir bare plass til to av hvert slag, og ikke til milliarder av mennesker.

Det er forbruket og for mange mennesker som tar livet av planeten. Forbruket blir en selvfølge for de velstående; en norsk avis brakte for en tid siden et intervju med en fortørnet mann som fortalte at strømsprisen på hytta på fjellet var høyere enn strømprisen på hytta ved sjøen. I verdens rikeste land kan man ikke bare synes det er naturlig å ha tre strømforbrukende boliger og klage på strømprisen, man kommer i avisene med det. Vi er mot forbruk og for miljø i Norge, og sterkt for lav strømpris, store hus og to hytter.

Befolkningsveksten er heller ikke noe høylytt tema. Tvert imot bekymrer noen seg for at det ikke fødes nok barn i Europa. Bortsett fra muligens i Italia, er dette neppe noe problem. Synkende barnetall er heller svært fornuftig. Problemet er at så mange vil pensjonere seg tidlig og leve lenge samtidig som det er færre unge. Med mange gamle og få unge, må pensjonsladeren heves, ikke senkes. Det er antall timeverk det handler om, ikke hvem som utfører dem. Fertilitet er ikke bare et privatvalg, kinesisk ett-barns politikk har bidratt til mange millioner færre forurensere. Men det er makt i mange barn, i Europa er etniske gruppers ulike fødselsrater blitt et tema mange steder. Farao bekymret seg over israelernes fruktbarhet, nå kan Israels barn se inn på Gazastripen hvor kvinnene har sju - åtte barn hver.

Vannet stiger, og kan snart flomme inn over Bangladesh, eller kaste seg som springflo ned i New Yorks tunnelbaner. Nordpå håper vi at Golfstrømmen holder farta, forskingen viser at det kan bli både varmt og kaldt i framtida, og at klimaet i perioder har forandret seg raskt. For bare kort tid siden forestilte ingen seg at klimaendringer skulle bli en trussel. Mange kan ikke forestille seg det nå heller, problemet er at når man virkelig kan se det, er det for sent. Sannsynligvis er prosessene irreversible. Vannet vil stige, spørsmålet er hvor raskt, og om det blir kaldere eller varmere her nord. Like viktig er at havet blir surere, dette har konsekvenser for livet i havet, og dermed for alt annet liv på kloden.

Få ser inn i framtiden uten å føle uro. Erik Solheim smiler til oss fra Nepal og Sydpolen og alle andre steder hvor det finnes landingsmuligheter, og forteller at han reiser verden rundt for å med egne øyne se konsekvensene av at folk reiser verden rundt med fossildrevne fly. Vi andre tror forskerne på deres ord, og føler uro.

Horisonten i forandring
Horisonten var stabil for de som hadde strømregninga øverst på skalaen over ting man fryktet i framtida. Så brått ble horisonten ustabil, både den nære og den fjerne. Finanskrisa er noe mer enn en finanskrise. Den er et eksempel på at mennesker ikke er i stand til å styre sin egen menneskeskapte verden. Det lover ikke godt for klimaet, og stigende vann kommer til å bringe mange og uventede effekter. Men det lover godt for ånder, sjamaner, endetidsprofeter og de som venter på livet etter dette. De multietniske motsetningene er også der over hele Europa, det ser ut til at det bare er i USA at folk kommer fra hele verden og blir amerikanere. Obama ville neppe kommet inn på noen valgliste i Oslo, mens både IKEA og høgskolene etter hvert har blitt temmelig multietniske. Mangfoldet når sist dit hvor det prates mest om det.

Uroen forsterker seg selv, vi blir urolige av mye uro. Når usikkerheten vokser vil flere tro at vi lever i endetiden, og fornuften kan bli en svært ensom ting.

Og strømprisen vil stige. Det er all grunn til uro.

Ledelse i uroens tid
Finanskrisen har lært oss at verden er usikker, vi kan ikke forutse hva som kommer. Det er som med snøskred, fonna ligger trygt og stille til noen kommer med snowboardet. Når raset kommer, driver det seg selv, det har sine egne krefter og sin egen logikk.

En av krisens grunnleggende mekanismer var at så mange tjente mye på å ta risiko på vegne av andre. I den evige oppgang gir risiko ofte gevinst, under usikkerhet er man også avhengig av strategisk forsiktighet. Når verden er urolig og kapitalen fordamper, blir tillit den grunnleggende kapital. Krisen er på mange vis en tillitskrise, en kort periode trodde vi at fornuften ikke gjaldt. Nå skal vi gjenreise tillit til personer og systemer. I uroens tid vil ledelse på alle nivå illustrere at nettopp, når vi ikke kjenner veien, trenger vi noen å stole på.

Om forfatteren
Ivar Frønes er professor ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han har en doktorgrad i sosiologi og befatter seg hovedsakelig med kulturanalyse, livsløp og generasjonsanalyse og studier av fordeling og levekår. Utover et antall publikasjoner har han også skrevet og vært redaktør for en rekke bøker, som ”Annerledeslandet” og ”Det norske samfunn” og "På sporet av den nye tid". Han ga ut boken "Små keisere: barn og forbruk i verdens rikeste land" sammen med Ragnhild Brusdal i 2008.