Publikasjoner
Kontakt:
ISCO Group
Postboks 7193 Majorstuen
N - 0307 OSLO
Tlf.: +47 22 06 87 00
Faks: +47 22 06 87 01
E-post: post@iscogroup.no
Besøksadresse:
Oscarsgate 23 i Homansbyen
|
 |
Når lederskap går av hengslene
- Serbia etter Sovjets fall
av Ivar Amundsen
Sist høst tapte president Slobodan Milosevic – tross energisk valgfusk – presidentvalget i rest-Jugoslavia, som nå er redusert til et forbund mellom Serbia og Montenegro. Før påske ble han også arrestert av det nye regimet, og skal i første omgang stilles for sivil rett i Beograd for forbrytelser mot forfatningen – unndragelse av enorme pengesummer og likvideringer av politiske motstandere. På toppen kommer det faktum at Slobodan Milosevic også er ettersøkt av FN’s Krigsforbryterdomstol for Folkemord og Forbrytelser mot Menneskeheten.
Som man husker startet første verdenskrig med skuddet i Sarajevo i Bosnia i 1914 – da serberen Gavrilo Princip skjøt den ungarsk-østerrikske tronfølger. På mange måter kan man si at Sarajevos skjebne de siste 10 årene, og rettsoppgjøret i den anledning, starter den endelige avslutningen av 1. verdenskrig.
Krigene på Balkan kom i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning, som begynte med at generalsekretær Leonid Bresjnev og sjefsideolog Mikhail Suslov begge døde i 1982. Bresjnevs etterfølgere var Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenko. Begge disse døde også kort tid etter at de kom til makten. Hvor frivillig det var vet man ikke, - Kreml har alltid hatt et avslappet forhold til aktiv dødshjelp.
Slik ble veien banet for Mikhail Gorbatsjov, mannen som innførte begrepene Perestroika og Glasnost – omforming og åpenhet – som angrep selve bærebjelkene i Sovjetstaten. Gorbatsjov ønsket paradoksalt nok ikke en oppløsning
av Sovjetunionen og prøvde derfor å stoppe den utviklingen han selv hadde startet. Det ble skapt en politisk schizofren situasjon der maktkampen bølget frem og tilbake mellom radikale og konservative krefter og Gorbatsjovs hensikter ble stadig mer utydelige.
Gorbatsjov kom under sterkt press og kommanderte våren 1991 en intervensjon for å stoppe løsrivelsen av Baltikum. Disse overgrep fungerte som bensin på bålet. I august samme år ble han utsatt for et temmelig dramatisk statskupp som imidlertid mislyktes. Den populære og sterke figur som sto frem som den nye leder var følelsesmennesket og begersvingeren Boris Jeltsin, som fullførte oppløsningen av unionen. Første juledag 1991 firte man det sovjetiske flagget på flaggstengene i Kreml for siste gang.
En modig elektriker ved skipsverftet i Gdansk - Lech Walesa - har betydd mye for historiens utvikling. Med stor fare for en blodig gjentagelse av Budapest i 1956 og Praha i 1968 testet han utover 80-tallet med sin folkebevegelse ”Solidaritet” grensene for det polske regimets makt og toleranse og Sovjets stadig synkende invasjonsvilje. Dermed fungerte han som et fyrtårn og inspirator for opposisjonen i hele Øst-Europa. Han ble senere president i et demokratisk Polen. Stor betydning har også russerne Solsjenitsyn, Sakharov og Gorbatsjov hatt. Alle disse fire fikk Nobels Fredspris.
Men økonomisk tilbakegang, matmangel, galopperende priser og fattigdom, reduksjon i vestlige lån og kreditter, miljøkriser som Tsjernobyl og den mislykkete krigen i Afghanistan var også blant de mange faktorer som førte til at systemet råtnet på rot. Med satellittsendinger på TV og utviklingen av Internett ble det også etter hvert umulig å hindre tilgangen på alternativ informasjon. Sensur og propaganda kunne ikke lenger holde folk i uvitenhet, men provoserte tvert imot til aksjon. Amerikansk og vestlig etterretning hadde selvfølgelig en høy aktivitet for å utnytte det historiske momentum som nå tegnet seg, og opposisjonsbevegelsene fikk betydelig støtte. Dette gjaldt ikke minst våpenleveranser til Mujahedinbevegelsen i Afghanistan og den økonomiske oppbyggingen av ”Solidaritet” i Polen. President Ronald Reagan har også medvirket til prosessen på en personlig måte. Hans nære og fortrolige forhold til Gorbatsjov fungerte nok som en garanti som sistnevnte trengte for å utfordre et massivt partibyråkrati.
Mistet jerngrepet og forsvant
En måpende verden kunne se på det utrolige at verdens mektigste diktatur ved sammentreff av personer, hendelser og tilfeldigheter mistet sitt jerngrep og forsvant.
Berlinmuren ble revet i november 1989, og frihetstrangen flommet over de tidligere Sovjetrepublikkene og Øst-statene, uten at det kan sies at demokratiseringen ble like vellykket overalt. Mafiaen ble vel heller den mest umiddelbare seierherre. Det gikk til dels ganske voldsomt for seg, og president Ceausescu og frue i Romania fikk liten grunn til å feire 1. juledag 1989. Da ble de henrettet.
Jugoslavia var konstruert som en forbundsstat av 6 republikker i 1918. Josip Broz Tito, som var halvt kroat, halvt slovener, var president og Jugoslavias ubestridte leder fra 1945 til sin død i 1980. Han holdt staten samlet med harde midler og undertrykte regional nasjonalisme og fraksjonering. Nå ville Slovenia, Kroatia, Bosnia og Makedonia etablere seg som selvstendige stater. Rest-Jugoslavia ble gjenværende Serbia og Montenegro.
Regimet skiftet, men ikke personene
Gårsdagens kommunister ble dagens nasjonalister – og, skulle det vise seg – også fascister og ekstremister. Disse fikk støtte fra personer som psykiateren Radovan Karadzic, generalen Ratko Mladic, den paramilitære bandelederen Arkan, ekstremisten Voijslav Seselj og jernkvinnen Biljana Plavsic. Disse delte også den doktrine at der serbere bor, skal serbere regjere. Som minoritetsbefolkning i nye stater ble dette ikke mulig. Serbiske myndigheter gikk derfor i mot en oppløsning av Jugoslavia, en statsdannelse som for dem på mange måter hadde fungert som et Stor-Serbia. Deres løsning var annektering av størst mulige områder i Bosnia og Kroatia, og Europa fikk igjen stifte bekjentskap med begrepet ”etnisk rensing”.
Med unntak av Kosovoprovinsen i Serbia der flertallet er muslimske albanere, er befolkningen i det tidligere Jugoslavia hovedsakelig slavere. De deler seg i tre store religioner; de ortodokse kristne er serbere, katolikkene er kroater og muslimene er bosnjakker. Men de er altså av samme etniske opprinnelse.
Slovenia, Kroatia og Bosnia konstituerte seg og ble internasjonalt anerkjent som suverene stater i 1991 og 1992. Umiddelbart deretter gikk lokale serbiske styrker til angrep, oppmuntret, støttet og koordinert fra Beograd. Det ble en krigshistorie som i grusomheter og perversitet overgikk alt annet i Europa siden 2. verdenskrig, og skulle selvfølgelig aldri fått lov til å utvikle seg på slutten av det opplyste 20. århundre.
Nektet å ta lederskap
Verdens politikere og internasjonale organer nektet å ta lederskap. De ville ikke se forskjellen på politikk og folkemord og grep derfor ikke inn. Det ble vist en ubesluttsomhet, ansvarsløshet og kynisme som vil bli stående som en moralsk fallitt i europeisk historie. Ansvar, skyld og medvirkning til denne tragedien fra de internasjonale organer burde i seg selv bli gjenstand for rettslig vurdering.
FN har selv i en rapport om krigen felt en nådeløs dom over egne og andre internasjonale organers håndtering av krisen.
Spesielt husker vi tragedien i Srebrenica, den såkalte ”sikre” FN-enklaven med 45.000 muslimske flyktninger. Intens beleiring gjennom 3 år endte med at bosnisk-serbiske styrker tok byen i juli 1995. General Bernard Janvier og FNs spesialutsending Yasushi Akashi nektet å be om NATOs flystøtte for å forhindre katastrofen. Mange av oss husker TV- bildene av den smilende, men usikre hollandske kommandant Karremans som skåler i brennevin og overleverer byen til general Mladic. Da de 450 forvirrede FN- soldatene var vel ute av byen, myrdet Mladic og hans menn 10.000 mennesker.
300.000 mennesker ble drept og 3 millioner ble flyktninger som følge av krigene. Hele området opplever nå en ødeleggelse, fattigdom og depresjon det vil bli svært vanskelig å komme over.
Krigen i Bosnia ble avsluttet med Dayton-avtalen i 1995. To år senere reiste albanerne i Kosovo seg mot de serbiske myndighetene. De var 1.8 millioner og representerte 90% av befolkningen. Ikke desto mindre svarte regimet med en aksjon som hadde som formål å fordrive alle disse fra provinsen. Dette ble som kjent stoppet av NATO.
Nå har krisen spredd seg til Makedonia, der albanerne har gjort oppstand mot de makedonske slavere. Det er en ny kruttønne som kan komme til å trekke inn Hellas, Tyrkia og Bulgaria. Scenariet om en internasjonal storkonflikt er dermed et mulig utfall.
Det overveiende ansvar for tragedien på Balkan ligger hos Slobodan Milosevic, som med fascistisk utgangspunkt har ledet overgrepene mot en naturlig og demokratisk frigjøringsprosess etter diktaturets fall. Det er å håpe at han blir stilt til ansvar og dømt ved Krigsforbryter domstolen i Haag. Imidlertid kjenner mange serbere sin leder kun gjennom diktaturets sensur og propaganda og er mot en utlevering. Jeg tror derfor det er hensiktsmessig at president Kostunica først stiller ham for en sivil domstol i Beograd. Når folket da får se hvilken forbryter og forræder de har hyllet, og hvilken lidelse og ydmykelse han har påført dem, tror jeg at Beograd til slutt gjerne overlater ham og hans medsammensvorne til Krigsforbryter domstolen i Haag.
Om forfatteren:
Ivar Amundsen er styreformann i familiefirmaet Amundsen AS som har import av vin og brennevin som virksomhetsområde. Amundsen er tidligere formann i Norske Agenters Landsforbund og en av stifterne til Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon. Han er i dag formann i Vin- og Brennevinsimportørenes Forening.
Amundsen var en av initiativtakerne til og er formann i foreningen ”La Bosnia Leve” som ble stiftet i 1992. Gjennom sitt arbeid i denne foreningen har han hatt utstrakt kontakt med tilsvarende internasjonale foreninger og opparbeidet en helt spesiell innsikt i situasjonen på Balkan. |
