Publikasjoner
Kontakt:
ISCO Group
Postboks 7193 Majorstuen
N - 0307 OSLO
Tlf.: +47 22 06 87 00
Faks: +47 22 06 87 01
E-post: post@iscogroup.no
Besøksadresse:
Oscarsgate 23 i Homansbyen
|
 |
Den norske utfordringen
Av Dr. Oecon Knut Haanæs, direktør - innovasjonsdivisjonen Norges Forskningsråd
Norge er i dag i en privilegert posisjon, med sunn økonomi og høy levestandard. Likevel står vi overfor en utfordring. Nivået på verdiskapning i Norge er høyere enn vår konkurranseevne skulle tilsi. Grunnrenten fra petroleums- produksjonen forklarer mye av dagens bilde. I en posisjon hvor vi står foran et betydelig fall i oljeinntektene er det grunn til å reise spørsmål om dagens norske posisjon er bærekraftig på sikt.
Fremtidig verdiskaping i Norge må funderes på kunnskapsintensiv virksomhet. Denne virksomheten vil være utsatt for sterk internasjonal konkurranse. I dag reflekterer ikke kunnskaps intensiteten i næringslivet det høye utdanningsnivået i det norske samfunnet generelt, og innovasjonstakten er ikke på nivå med land det er naturlig å sammenlikne oss med.
Vi vil her argumentere følgende:
- Norge har en klart definert verdiskapingsutfordring som ikke adresseres med tilstrekkelig tyngde
- Forskning er et stadig viktigere virkemiddel for innovasjon og verdiskaping
- Veien til økt FoU-satsing går i stor grad via oppgradering av sterke næringsmiljøer
Investering i forskning er lønnsomt, både bedrifts- og samfunnsøkonomisk, og er sentralt for å møte innovasjons-utfordringene. Tross dette investerer norsk næringsliv klart mindre i FoU sammenlignet med våre naboland, men også mindre enn gjennomsnittet i EU og OECD. Det ligger en betydelig utfordring i å gjøre det mer attraktivt for næringslivet å øke sin FoU-innsats i tiden fremover.
Gitt at Norge ikke gjør ekstraordinære investeringer i FoU langt utover dagens nivå, bør vi ha særlig fokus på å styrke innovasjon og vekst i næringer der Norge har sterke internasjonale posisjoner. Ved å satse på de sterke næringsmiljøene, bygger vi best opp under utviklingen av det eksisterende og etableringen av nytt, kunnskapsintensivt næringsliv. De sterke miljøene har størst evne til å fange opp resultater av forskningsinvesteringer, gjennomføre innovasjonsprosjekter og spre kunnskap og kompetanse.
Quo vadis Norge?
Norge har en av verdens høyeste BNP-nivå, og på kort sikt er vekstutsiktene i økonomien gode. Til tross for dette har vi en utfordring knyttet til verdiskaping på lengre sikt. Flere offentlige utredninger og andre studier har behandlet denne problemstillingen. Felles utgangspunkt for studiene er hvilke effekter og implikasjoner en etter hvert nedskalert petroleumssektor vil få for verdiskaping og velferd i Norge. Pensjonskommisjonen konkluderer for eksempel med, at selv om man tar hensyn til den ekstra handlefriheten som oljeinntektene og Petroleumsfondet gir, vil ubalansen mellom offentlige utgifter og inntekter bli stor på lengre sikt.
Verdiskapingsutfordringen kan kun løses ved å skape et næringsliv som er konkurransedyktig også på lang sikt. Norge rangeres i internasjonale sammenlikninger av konkurranse-dyktighet i dag klart bak ledende nasjoner. I følge IMDs "World Competitiveness yearbook 2003" rangeres Norge som den 13. mest konkurransedyktige nasjonen med under 20 millioner innbyggere. World Economic Forum rangerer i "Global Competitiveness Report 2003-2004" Norge på 22. plass av totalt 102 land.
Figur 1 viser sammenhengen mellom rangering av konkurransedyktighet og dagens BNP-nivå, basert på sistnevnte rapport.
Fig. 1: BNP per innbygger 2001
 Mikroøkonomisk konkurransedyktighet
Kilde: World Economic Forum, 2003
En tolkning av figur 1 er at vi som nasjon per i dag har et langt høyere BNP-nivå enn "fortjent", gitt dagens konkurransedyktighet. Lands økonomier har over tid en tendens til å konvergere mot regresjonslinjen eller - med andre ord - til å bevege seg mot et BNP-nivå gitt av konkurransedyktighet. Norges velstandsnivå kan delvis forklares ut fra andre forhold, men de internasjonale sammenlikningene gir grunn til bekymring for Norges evne til å møte verdiskapingsutfordringen i en global økonomi.
Gitt at Norge over tid vil bevege seg mot regresjonslinjen, gir dette to alternative utviklingsbaner:
Horisontalt -
konkurransedyktigheten øker og grunnlaget for å opprettholde BNP-nivå styrkes.
Vertikalt -
konkurransedyktigheten forbedres ikke vesentlig og BNP-nivå reduseres i takt med nedtrappingen av olje- og gassutvinningen.
Forskning og utvikling som drivkraft for innovasjon
I moderne kunnskapsøkonomier som den norske, er innovasjon den sentrale drivkraft for verdiskaping. Å utvikle nye ideer og realisere disse i et marked innebærer risiko, men er nødvendig for enhver virksomhet eller land som vil beholde og styrke sin konkurranseposisjon. Innovasjon er drevet av flere faktorer enn forskning, men FoU står likevel helt sentralt i innovasjonsprosessen, både direkte og indirekte. Forskning skaper unik kompetanse og legger grunnlag for utvikling av produkter, tjenester og prosesser med høyt kunnskapsinnhold som er vanskelige å kopiere. Sterke, nasjonale kompetansemiljøer kan dermed bidra til å sikre fremtidig konkurranseposisjon.
Gjennom å utøve egen FoU, styrkes evnen til å tilegne seg kunnskap, nyttiggjøre seg andres forskning og delta i relevante forskningsnettverk. FoU og innovasjon skaper fornyelse og bidrar til å utvikle et mer kunnskapsintensivt næringsliv. Forskning understøtter ikke bare annen innovasjons- og verdiskapingsaktivitet, men innebærer også i økende grad verdiskaping i seg selv. Universiteter, høyskoler og ledende forskningsdrevne selskaper er i ferd med å bli meget sentrale kunnskapsbedrifter flere steder i verden.
Det er påvist at forskning er både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomt. Lite er vanskeligere å måle enn påvist økonomisk effekt av forskning - hvem kan for eksempel sette et tall på den økonomisk verdien som fulgte oppdagelsen av penicillin? Allikevel er det gjennomført en rekke studier innen området og konklusjonen er entydig: forskning er en investering, ikke en kostnad! En måte å sette et tall på det er å se på medianen av ti anerkjente studier på området. Disse estimerer bedriftsøkonomisk avkastning til ca 25% og tilsvarende samfunnsøkonomisk avkastning til ca 73%.
Forskjellen mellom bedrift- eller privatavkastning og samfunnsavkastning ligger i at forskningsresultatene kan nyttiggjøres også av andre enn den utøvende bedrift.
Norge er verdensledende når det gjelder å måle økonomisk avkastning av forskning, og følgeforskning på norske prosjekter viser gode resultater. Møreforskning har fulgt opp Forskningsrådets brukerstyrte prosjekter siden tidlig på 90-tallet. De brukerstyrte prosjektene er prosjekter der Forskningsrådet støtter forskning igangsatt på bedrifters initiativ. De siste resultatene fra denne oppfølgingen er oppsiktsvekkende. Prosjektene som er omfattet av studien ble gjennomført i perioden 1996-1999, med en total investeringsramme på ca 1,8 milliarder kroner. De samme prosjektene er i 2004 estimert å ha en økonomisk netto nåverdi på ca 3,9 milliarder! I tillegg kommer ikke - målbare effekter av forskningen, som for eksempel å utvikle kunnskap, nettverk, mm.
Til tross for erkjennelsen av at forskning og teknologiutvikling har avgjørende betydning for å møte verdiskapings-utfordringen, investerer Norge i dag vesentlig mindre i FoU enn land det er naturlig å sammenlikne seg med, ikke minst de øvrige nordiske. Dette skyldes spesielt at norsk næringsliv investerer langt mindre i FoU enn våre naboland. Figur 2 illustrerer begge poengene overfor: (1) som land investerer vi mindre og har gjort det over tid og (2) det er næringslivets investeringsnivå som skiller seg mest fra andre land. En hovedutfordring er derfor å skape ordninger som gjør det attraktivt for næringslivet å investere mer i FoU, og som evner å utløse betydelige private satsinger.
La oss her rydde opp i to vanlige oppfatninger. For det første, det er ikke vår høye verdiskaping som gjør at det ser ut som om vi investerer lite i FoU. Norge investerer under OECD nivå også i kroner per innbygger. For det andre, det er ikke kun industristruktur som forklarer vårt lave investeringsnivå i næringslivet. Faktisk investerer vi mindre også hvis vi kontrollerer for dette.
Fig. 2: FoU-investeringer i Norge
Forskning er lønnsomt og en drivkraft for innovasjon, men vi underinvesterer i forskning i Norge. Næringslivet underinvesterer i større grad enn det offentlige. La oss så konsentrere avslutningen om det viktigste: Hvordan kan vi jobbe fremover for å sikre fremtidig verdiskaping?
Mobilisering gjennom sterke næringsmiljøer Norge bør i tiden framover prioritere forskning som understøtter innovasjon i våre sterke næringsmiljøer. Det er fire tungtveiende grunner til dette:
- Det er innenfor våre sterke næringsmiljøer at offentlige innsats sterkest kan utløse en betydelig forskningsinnsats fra næringslivet.
- En prioritering av sterke næringer vil isolert sett representere den beste investeringen, fordi det her eksisterer et mottaksapparat som kan nyttiggjøre seg forskningsresultatene i Norge og sette de ut i livet i form av innovasjonsprosjekter. For eksempel vil petroleumsrelatert forskning med stor sikkerhet gi en avkastning som er mange ganger større enn de nødvendige FoU-investeringene.
- Det er gjennom utvikling av våre sterke næringer at vi mest effektivt kan skape det "nye" kunnskaps- og tjenesteintensive næringslivet. Dette forutsetter imidlertid at det stilles strenge krav til teknologisk, kompetanse- og markedsmessig oppgradering. Næringene må ikke "låse" seg inn i etablerte løsninger, men stimuleres til å gjennomføre radikale innovasjoner.
- Innenfor de sterke næringene kan Norge bygge videre på internasjonalt ledende forskning -og kunnskapsmiljøer og være blant de nasjonene i verden der de store kunnskapsmessige sprangene skjer.
Satsing på sterke næringsmiljøer har en positiv effekt også utover aktørene selv. For det første springer nytt, kunnskapsintensivt næringsliv oftest ut av sterke kunnskaps- og næringsmiljøer. Dette er sentralt når vi vet at verdiskaping innenfor kunnskaps- og tjenestenæringer blir stadig viktigere. For det andre er de sterke miljøene de viktigste kildene til knoppskyting av ny virksomhet. For det tredje gir sterke miljøer mest tilbake til forskningsmiljøene, slik at det skapes en positiv sirkel der næringslivet og FoU-institusjonene utvikler og forsterker hverandre.
Et felles løft
Fokuseringen på sterke miljøer må sees i sammenheng med en helhetlig forskningsinnsats, slik at "absorberingsevnen" utvikles i hele næringslivet. For at det skal være økonomisk mulig å satse helhetlig, må den offentlige støtten prioritere de gode FoU-miljøene, der næringslivet kan hente kunnskap og kompetanse. De norske FoU-institusjonene må finne sin plass i en nasjonal og internasjonal arbeidsdeling, slik at de kan prioritere områder der de leverer forskning av høy kvalitet. Samtidig bør Norge gjøre relaterte investeringer og satsinger, som for eksempel å sørge for bedre tilgang på såkorn og tidlig fase kapital til oppstartselskaper. Det er klart at myndighetene i Norge har en meget viktig rolle i å konvertere den norske økonomien fra å være en naturressurs til å bli en kunnskapsbasert økonomi. Samtidig er dette en felles utfordring som fordrer at vi alle erkjenner utfordringen vi som samfunn står overfor. Et felles løft og et godt samspill mellom FoU-miljøer, etablert næringsliv og offentlig sektor er den beste garanti for å opprettholde et sunt og konkurransedyktig næringsliv, også i fremtiden.
Om forfatteren:
Knut Haanæs er direktør for innovasjonsdivisjonen i Norges Forskningsråd. Han er utdannet siviløkonom fra NHH og har en doktorgrad fra Handelshøyskolen i København. Haanæs har vært stipendiat ved Eksportrådet i Paris og har forsket ved Handelshøyskolen BI og Stanford University. Før han gikk til Norges Forskningsråd var han Manager i Boston Consulting Group. Han har jobbet med innovasjon og næringsutvikling som tema både innenfor akademia og i næringslivet, og har en rekke nasjonale og internasjonale publikasjoner bak seg. |
