Anbefalingsbrev virker ofte mot sin hensikt

Ukeavisen Ledelse har satt fokus på dette temaet gjennom samtaler med førsteamanuensis Alf Steinar Sætre ved NTNU og Jens Petter Heyerdahl, adm. direktør i ISCO Group.

FØYEN erfarer at det er en endring på gang, og har valgt å fremme noen av kommentarene, blant annet gjennom en samtale med Heyerdahl.

Et anbefalingsbrev skal i utgangspunktet være noe som oppfattes positivt for både den som skriver brevet og for den det gjelder. Vi må se på det som en «CV i CV’en».

CV’en skal være som en spennende meny på en god restaurant (saftig biff som rekrutterere elsker), og derfor er alt av anbefalinger viktig. Men hvorfor tror du vi må har referanser for eksempel? Nettopp. Bedre referanse skal man lete lenge etter, såfremt man har gjort en god jobb.

Den erfarne hodejegeren Jens Petter Heyerdahl, adm. direktør i ISCO Group, er imidlertid av den oppfatning at muntlige referanser er mye mer å stole på enn skriftlige. For har du skrevet et varmt anbefalingsbrev for en medarbeider som du gjerne vil bli kvitt i håp om at han kanskje kan få seg en annen jobb? Da bør du ha vært forsiktig med formuleringene, for hvis den nye arbeidsgiveren føler seg lurt, kan du risikere å bli saksøkt.

I USA har dette skjedd flere ganger. Derfor har det utviklet seg et eget språk av bevisste tvetydigheter som gjør det mulig for avsenderen å gardere seg mot uønskete reaksjoner. Anbefalingsbrev har vært veldig vanlig i USA og startet allerede på High School nivå. Unge studenter får anbefalingsbrev fra sin foreleser – noe vi i Norge ikke har som vane – og vi stiller oss -heller spørsmålet hva skal jeg med et anbefalingsbrev på dette nivået – er ikke det kun for studenter som søker skoleplass i utlandet?

Førsteamanuensis Alf Steinar Sætre gir eksempler i Ukeavisen Ledelse på formuleringer som ved første øyekast virker helt greit – f eks at «ingen er bedre kvalifisert til denne jobben enn NN». Den negative betydningen trenger ingen å tenke på med mindre den nye arbeidsgiveren skulle finne ut at NN i virkeligheten er en ubrukelig døgenikt!

Denne type problematikk er da også grunnen til at amerikanske arbeidsgivere knapt skriver referanser, og hvis de gjør det, er det ingen rekrutterer som bryr seg om innholdet sier Jens Petter Heyerdahl.

- Det er blitt stadig vanligere å betale seg ut av arbeidskonflikter med et pent sluttvederlag supplert med en god attest, der teksten ofte er spekket med superlativer.

Heyerdahl opplever den samme tendensen som i USA: De skriftlige erklæringene fra tidligere arbeidsgivere blir mindre og mindre verd.

Motivet hos dem som skriver slike attester eller anbefalingsbrev varierer – fra et behov for å bli kvitt noen man ikke vil ha til et ekte ønske om å hjelpe et menneske i en vanskelig situasjon og selvfølgelig fra tidligere praksis, at det er en oppriktig og positiv mening med anbefalingen.

Heyerdahl er konsekvent når han vurderer kandidater på grunnlag av samtaler med folk han stoler på, gjerne under fire øyne. Han sier at i Norge kan du gjøre dette, for miljøet er så lite at veldig mange kjenner veldig mange. I USA er ikke dette like lett, med store miljøer og store avtander slår han fast.

"Nytt fra Føyen" nr 1/2010.